Elæring for bedre kvalitet i undervisningen

Presentasjonen i seg selv er nok ikke så lett tilgjengelig, men den er utgangspunkt for et innlegg på AIs fagdag den 28. november.

Først snakket avtroppende dekan Halvor Austenå. Han hadde mange svært interessante refleksjoner, blant annet knyttet til veien videre mot målet om et profesjonsuniversitet. Han var ganske tydelig på at vi har noen utfordringer, men ga oss også en klar oppfordring om ikke å tenke på det som kan være vanskelig som vanskelig. Bedre å nærme seg det vanskelige som om det er lett og så jobbe seg gjennom det, skritt for skritt. Mitt påfølgende innlegg handlet om ulike perspektiver på elæring, noe som vi bør nærme oss med den samme innstillingen.



Jeg begynte med å sette teknologien i et perspektiv der jeg understreker at at det er svært vanskelig å forutse konkrete konsekvenser av ny teknologi. Dette gjelder ikke minst på utdanningsfeltet. Greit å ha i bakhodet når en skal forholde seg til mange forskjellige mulig løsninger.

Samtidig må vi ha en viss beredskap i forhold til hva som kan være disruptive teknologier innenfor vår sektor. Noen mener nettbrett kan være en slik teknologi. Mobile løsninger alà Google Glass er et annet eksempel. Jeg gjorde videre et tankeeksperiment knyttet til en fremtid der alle studenter kan programmere. Det tror jeg ville gjort noe grunnleggende med hvordan vi tenker omkring formidling av informasjon i digital form.

Til sist sneiet jeg innom avatarbaserte forelesninger. Dette kan høres litt science fiction ut, men innenfor film/dataspill/simulering begynner naturalistisk avatarer å bli en viktig del av produksjonsflyten. Vi snakker altså ikke om figurer gjengitt som grøtete grafikk, men fotorealisme. Foreløpig krever det mye datakraft, men om noen år vil dette være allment tilgjengelig. Da kan vi se for oss en rekke fordeler med fremføringer som er programmert, fremfor å være videofilmet. Konkret en avatar som ser ut som læreren og fremfører vedkommendes manus med vedkommendes stemme. Fordelen: blant annet at du kan gjøre endring i en tekstfil, i stedet for å måtte spille inn en video på nytt. Kurs på fremmedspråk blir også langt lettere å gjennomføre.

En slik introduksjon bør rundes av med Joseph Licklider, og tegningen som illustrerte hans artikkel “The Computer as a Communication Device” (1968). Innføring av ny teknologi må gi et positivt bidrag til kommunikasjonen:
Det mangler nemlig ikke på de som mener mye om hvordan teknologi vil påvirke utdanning. Felles for mange av dem er imidlertid at de ikke underviser. Skal vi likevel se på hva de fleste mener vil komme, på kort sikt, nevnes Bring Your Own Device (BOYD), nettskytjenester, omvendt klasserom og sosiale medier.

Jeg var en snartur innom Bill Gates som siteres på at arbeidsgivere må fokusere mer på ferdigheter og mindre på formell kompetanse. Dette bringer oss videre til utdanningenes fokus. Vi retter oss selvsagt først og fremst rettet mot studenter under utdanning, og vi har en betydelig innsats mot etter- og videreutdanning. Trolig burde vi ha større fokus på det som skjer før studentene begynner på studiene, en slags "førutdanning".

Dette bringer oss over til MOOCs (Massive Open Online Courses), noe det er mye fokus på for tiden. Formidlingen er imidlertid ofte ganske tradisjonell, selv om de enkelte virkemidlene kan være annerledes. Det kan absolutt komme spennende ting ut av dette, men noe av det viktigste er kanskje hvordan MOOCs gir oss anledning til å snakke om betydningen av åpne læringsressurser (åpen tilgang til forskningsresultater - Open Access - er også en del av bildet). Åpent innhold kan nettopp settes i sammenheng med “førutdanning” og en bedre synliggjøring av studienes innhold.

Så gikk jeg over til å si litt om forholdet mellom teknisk utstyr, verktøy og didaktikk. Det er ingen automatikk i at nytt utstyr fører til nye metoder. Dessuten bør tanker om undervisningmetoder komme før en velger programvare og det tekniske utstyret. Samtidig utvikles også metoder i en større sammenheng, knyttet til de rammene den enkelte opererer innenfor. På HiB vet vi nå hva vi vil få i klasserommene, og det vil selvsagt være svært lite produktivt å velge undervisningmetoder som i liten grad utnytter dette.

Selv enkle illustrasjoner kan være nyttige for studenter som ikke vet hvordan en firetaktsmotor fungrerer. Dette er også et element i elæring, og vi skal ikke være redde for det som kan virke litt banalt, sett fra "innsiden" av fagene

Uansett vet vi hva som fungerer, nemlig mest mulig studentaktive læringsformer. Ulike former for visualisering og simulering kan være en del av dette bildet. Vi snakket også om hvordan bruk av skjermforelesninger kan brukes for omvendt undervisning, slik at studentene faktisk gjør mer hjemme og stiller bedre forberedt til undervisningen. Vi må i den forbindelse tenke gjennom behovene i de enkelte fagene og vurdere hvor vi best retter innsatsen. Dette ledet fram til hovedpoenget, nemlig den nære sammenhengen mellom metoder, infrastruktur og teknisk utstyr.

Her er det vesentlig å skille litt mellom pedagogisk nyorientering og teknisk utstyr. Disse henger til en viss grad sammen, men det er andre forhold som gjerne er viktigere enn det rent tekniske. Jeg tenker her på at en pedagogisk og didaktisk nyorientering handler om :

1. Nye didaktiske metoder (inkludert vurderingsformer), basert på den pedagogikken som legges til grunn i de enkelte fag og utdanninger
2. Infrastruktur som støtter didaktikken (programvare, læringsplattform mm) og til sist 
3. Teknisk utstyr: både det som finnes i undervisningsrommene og ikke minst hva studentene har tilgang til i sin egen hverdag. 

Punktene er i en prioritert rekkefølge, men jeg mener pkt 2. - infrastruktur - kan fungere som en endringsdriver, faktisk i sterkere grad enn det tekniske utstyret. Her tenker jeg på de løsningene som brukes for å distribuere innhold og legge til rette for studentaktive læringsformer. Jeg ser at en rekke fag har behov for dokumentredigering og presentasjonsverktøy, der studentene enkelt kan dele og samarbeide om tekstene. its-Learning har en funksjon for å dele tekstdokumenter, men dette fungerer så dårlig at knapt noen benytter akkurat denne funksjonen.

Jeg er selv en varm tilhenger av samskrivingsverktøy, dvs nettbaserte tjenester, som lar flere brukere redigere i samme dokument samtidig. Dokumentene lagres i nettskyen og alle endringer lagres automatisk så lenge noen arbeider med dokumentet. Det finnes flere gode samskrivingsverktøy, men Google dokumenter (en del av Google Apps for Education) er etter min mening det best anvendelige. Jeg sluttet for egen del å bruke ordinære kontorprogrammer (skriveprogram, presentasjonsprogram og regneark, samt dels illustrasjonsprogram) for seks-syv år siden. Grunnen: fleksibilitet og effektivitet, takket være en langt bedre arbeidsflyt, særlig når flere arbeider sammen. Dette bør vi gjøre oss bedre nytte av, og tilby samme type verktøy til våre studenter. Vi får gjentatte ganger høre hvor flinke de er med IKT i videregående skole - det er denne typen tjenester det ofte handler om. HiNT kurser allerede ansatte i dette, og jeg holder gjerne kurs ved HiBs avdelinger knyttet til nettopp dette. Verktøyene er allerede gratis tilgjengelig, men tilgangen kunne blitt enda bedre og enklere dersom vi hadde fått implementert Google apps for education (som er gratis og reklamefritt) eller tilsvarende.

Vi kom etter hvert inn på forelesningssituasjonen. Jeg uttalte en viss skepsis til ren avfilming av forelesninger, som jeg tror vil føre til dårligere og mindre interessante forelesninger. I pausen fikk jeg spørsmål om ikke forelesere selv kan bestemme om forelesningen skal avfilmes eller ikke. Svaret er at høgskolens retningslinjer for immaterielle rettigheter er klar på dette punktet: foreleseren bestemmer hvorvidt det skal kunne gjøres opptak. Unntak kan tenkes, men det må i tilfelle være knyttet til spesielle, dokumenterte behov hos enkeltstudenter.

Etter lunsj kom to fra HiST og  presenterte et system (se SRS og PeLe) for direkte tilbakemelding i undervisningen. Dette var svært interessant, ikke minst i forlengelsen av de erfaringene som allerede er gjort ved HiB knyttet til bruk av "clickere".

Forsamlingen fikk spørsmålet "Hva skal til for at du skal ta i bruk nye teknologier?". Bortimot 30% svarte "Hopper alltid ut i det", hvilket jo lover godt for AIs del.

Vi fikk teste dette i praksis og min umiddelbare konklusjon er at dette må vi koble til de erfaringene som er gjort med lignende løsninger ved HiB og søke et samarbeid om bruk av systemet. Eventuelt vurdere om vi vil utvikle noe tilsvarende. Funksjonaliteten er såvidt enkel, og de største utfordringene er trolig knyttet til didaktikken. En kombinasjon av omvendt klasserom og studentaktivitet i timene vil gi et annet fokus i timene, uten at vi behøver å bli veldig avanserte på den tekniske siden.

Erfaringene fra HiST tilsa at en bør lage oppgaver som gir 30-70% riktig svar, noe som gir et goft grunnlag for gruppediskusjon. Gi et drøyt halvminutt til summing. Ved jevn fordeling mellom riktige og gale svar kan en i stedet gå for klassediskusjon. Pinlig om for mange bommer, men studentene må samtidig få strekke seg litt.

Erfaringene tilsier at systemet skaper kultur for å stille spørsmål, og en kan dermed redusere bruken av systemet etter hvert.

Jeg måtte dessverre forlate samlingen og fikk ikke med meg de øvrige presentasjonene. Aasmund Kvamme snakket om "Omvendt klasserom i CCB" og Henry Bjånesø snakket om bruk av clikkere - jmf HiST sin presentasjon tidligere.