«Ein stor og naiv entusiasme»

– Eg er skeptisk til alle stemningsbølgjer for ny teknologi, når folk seier: «Alle skuleelevar må få nettbrett» eller «alle barn i barnehagen må få iPad». Slike reiskapar kan vere heilt fine og nyttige, om det er ein klar tanke og eit opplegg rundt dei. Men eg er frykteleg skeptisk til slik teknologientusiasme som generell politikk, sier Torbjørn Røe Isaksen til Dag og Tid.

Teknologientusiasme kan være en skummel følgesvenn for den som ikke forholder seg kritisk til den. Slik sett kan en saktens dele noe av ministerens skepsis. Leser en det han sier er det ikke noe å være direkte uenig i. Det som imidlertid gjør meg lett bekymret av er hvordan disse utsagnene vil bli tolket.
Røe Isaksen snakker først og fremst om en naiv politisk entusiasme. Etter tyve år i tralten har jeg ikke møtt mange naive entusiaster i norske klasserom, hverken i grunnskolen eller i høyere utdanning. De aller fleste lærere som selv tar IKT aktivt i bruk er tvert imot rimelig reflekterte, og har en faglig begrunnelse for det de holder på med. 

I den grad jeg har truffet på "naive entusiaster" er de noen ganger å finne som innledere på konferanser (de har et oppdrag, og kan kanskje tilgis), fra tid til annen i sentrale organer og dessverre på skolekontorene. Med andre ord blant de som forsøker å tenke omkring undervisning, men som ikke underviser selv. Jeg har fra tid til annen gått svakt hoderystende ut fra møter med slike.

Men det ville være svært synd om den entusiasmen som faktisk er knyttet til bruk av IKT i praksis skulle få et skudd for baugen fordi ministeren vil de politiske entusiastene til livs. Kanskje nok et tegn på at politisk innblanding på detaljnivå i skolen ikke er så smart.

Uansett får en ta med seg ministerens presisering:
– IKT er ein naturleg del av kvardagen, og det vil òg prege skulen. I dag skriv vi meir på PC enn for hand og brukar nettet som oppslagsverk. Alle treng å lære seg å bruke digitale reiskapar. 

Men så er Røe Isaksens ute å sykler:

– Men det vanskelege spørsmålet er om elevane lærer meir også i andre fag ved hjelp av IKT.

Jeg forstår jo selvsagt hvor han vil, men problemet er at han som utdanningsminister trekker et skille mellom bruk av IKT og "andre fag". IKT bør ikke ses på som et fag, men et middel til å jobbe bedre med ulike fag. 

I morges hørte jeg Tor W. Andreassen på P2 - han har blogget om det her. Han fikk blant annet spørsmål om hvilke jobber det vil være behov for i fremtiden: 

– Først og fremst tror jeg det vil være stor etterspørsel etter ingeniører som kan bidra til utvikling av ny teknologi og programmerere som kan utvikle softwaren som styrer det hele. I tillegg vil det være stort behov for folk som kan reparere når roboter går i stykker.

Jeg var selv innom dette i et foredrag for et års tid siden:

Jeg snakket litt om robotisering, i vid forstand. Da jeg var ingeniørstudent kostet en industrirobot mange millioner kroner. I dag får vi en toarmet robot for drøye hundre tusen. Vi får både fysiske og virtuelle roboter på alle samfunnsområder. Vi trenger høyt kompetenete folk som kan programmere dem og forstå hva de kan brukes til i ulike sektorer. /../ Programvare endrer grunnlaget for produkter og tjenester ved å erstatte underliggende funksjoner. Endringer av strukturene som støtter utdanning kommer dermed «inn under radaren» .

Vi trenger stadig flere som forstår programvare, selv om de ikke selv er kodere. For å opparbeide en slik forståelse er det essensielt å ha er faringer med hvordan en bruker datamaskiner til å løse mange forskjellige problemstillinger. Vi kommer ikke utenom, og det er her jeg er redd Røe Isaksen er ute å "sykler" på en vei som kan bære galt avsted.

Andreassen avslutter forresten slik:

Bildet som tegner seg for fremtiden er at deler av arbeidsoppgavene blir enten automatisert eller erstatte med roboter. Her gjelder den almengyldige loven om at alt som kan digitaliseres vil bli det - inkludert jobber. Den dårlige nyheten er at en rekke mennesker vil miste sine jobber i prosessen. Disse må omskoleres for å kunne tre inn i nye jobber som er mindre rutine-preget. I tillegg vil de som skal ut i arbeidsmarkedet i større grad søke høyere utdanning.

Dette reiser to spørsmål: hva med de som ikke klarer omskoleringen og hva med de som ikke klarer lengre og høyere utdanning? Som samfunn må vi på den ene side gjøre grep for å utvikle oss, men samtidig må vi evne å ta hånd om de som ikke klarer den nye hverdagen. Slik jeg ser det er dette den virkelige utfordringen ved økt automatisering og robotifisering.