En egen dag var viet
Scandinavia@BETT
Rapporten 2015 technology outlook scandinavian schools er selvsagt nyttig å kikke på. Dette er imidlertid en forventningsstudie, noe som bidrar til at det mest interessante på mange måter var paneldebatten. Slike debatter kan ofte ha en tendens til å bli mye tomprat, men har var det en del substans og dels noen kritiske perspektiver til rapporten som dannet rammen rundt det hele.
Rapporten er “ensidig”, i den forstand at den er konsensusorientert og formidler en betydelig enighet. En av debattdeltakerne sa at dette kanskje tyder på at det finnes “sorte svaner”, dvs fenomener som ingen ser komme. Stor enighet gjør også at en stiller spørsmål omkring “hva som skjedde på bakrommet”. Her tilbyr i og for seg HMC et visst innsyn i form av en egen wiki, selv om denne neppe forteller hele historien.
Et annet vesentlig spørsmål, som ikke kommer tydelig frem i rapporten, er hva som faktisk er problemene vi forsøker å løse. Rett nok nevnes implementering av teknologi i lærerutdanningene, som en viktig utfordring. Dette handler imidlertid om mange ting som må gå parallelt, og som rapporten ikke konkretiserer i særlig grad. Dette må uansett være noe som beslutningstakere først setter seg inn i. Deretter blir spørsmålet hvilke metoder og digitale verktøy vi bør ta i bruk for å løse problemene?
Herfra gikk panelet videre til å snakke om lærerutdanning, som problem. Eleven i panelet mente at det, paradoksalt nok, ofte er de yngste lærerene som er minst flinke til å ta digitale medier og verktøy i bruk. Dette ble tatt som et tegn på at nyutdannede lærere i liten grad får opplæring i didaktisk bruk av digitale verktøy i utdanningen. Det er åpenbart riktig, men samtidig også en fortelling om at nyutdannende naturlig nok er mindre sikre i yrket, og dermed mindre villige til å eksperimentere med nye metoder. Nyvinninger er alltid basert på at man i utgangspunktet er trygg på det man holder på med.
Det ble videre sagt at noe av det som er vansklig å få til er prosessinnovasjon. Det er mye innovasjon i enkeltprosjekter, men dette har ikke tilstrekkelig gjennomslagskraft til å kunne påvirke større prosesser. Det er en utfordring som vi møter på alle nivåer. Det ble sagt at noe av løsningen ligger i å online (tjenester og distribusjon) bedre. Her håper jeg at vi etter hvert kan gi et bidrag med digitalferdighet.no, der ambisjonen er å gi undervisere og studenter informasjon og kunnskaper som gir dem større trygghet. Igjen tror jeg dette handler mye om å føle seg trygg på det en holder på med: en lærer kan ikke slippe alt samtidig. Enten må en bevege seg ut i nye faglige vinklinger med utgangspunkt i kjente metoder, eller så må en beholde en kjent faglig tilnærming for så å nærme seg denne med en ny metode. Forsøker en å få folk til å endre både pedagogikk, metoder og verktøy samtidig, øker sjansene for å misslykkes. Vi har alle mange erfaringer med teknologi som ikke virker som den skal. For de av oss som skal forsøke å spisse metodene, som en del av jobben vår, så er det ikke så farlig om enkeltforsøk går litt dårlig. Det er annerledes for en lærer som skal levere undervisning i bredden over tid.
Learning analytics er selvfølgelig nevnt i rapporten. Dette ble blant annet introdusert som utdanningssektorens svar på “big data”. Det mener jeg blir et litt feil perspektiv. Skal læringsanalyse få reell betyding i forhold til utdanning, slik vi vil drive med dette i overskuelig fremtid, bør perspektivene på læringsanalyse være langt nærmere den enkelte lærer. Slik som det snakkes om læringsanalyse fremstår dette mest som en utopi, der teknologien er det som skal løse problemer med tilpasset opplæring. Jeg har begrenset tro på det, for å si det forsiktig, annet som noe en helt sikkert kan selge inn for å hente venturekapital o l. Det betyr ikke at vi overse hva studentene gjør online. Det er mye vi kan følge med på ved hjelp av dataverktøy, men hvilke konsekvener og tiltak dette skal resultere i bør fremdeles være lærerens oppgave. Tar en det noen hakk ned er det mye en kan lære gjennom å registrere informasjon om elever og studenters bruksmønstre. Hvilke artikler studentene lerser lite og mye, hvor de faller av i en videoforelesning eller podcast, hvilke problemfelter som kan avdekkes gjennom digitale tester etc - alt er fornuftige ting. Men det handler lite om “big data”. Skjønt dette blir vel mest ulik bruk av begreper. Målet er uansett å kunne ta bedre beslutninger basert på informasjon som en kan få tilgang til i egne datakilder.
Panelet påpeker ellers de vanlige utfordringene knyttet til learning analytics: En må først skape et sikkert miljø for analyse av data. Samtidig bør en spørre i hvilke fag dette er nyttig.
Et interessant perspektiv i forlengelsen av “læringsanalyse” er om det finnes andre mulighter for å registrere måloppnåelse, noe som reudsere behovet for eksamen. Wearable computing nevnes som et element i forhold til å samle inn data og presentere "learning om demand", eller “Precicion teaching” (som vel er nynorsk for omtrent det samme).
Vi fikk selvfølgelig litt om digitale tester. Det mest poengterte som ble sagt i denne sammenhengen var knyttet til “dypere læring”: det er ikkebare hva som er svaret som er interessant, men i større grad argumenter for hvorfor noe er det riktige svaret. Det er fremdeles en stund slike ressonementer kan vurderes av en maskin.
Diskusjonen rundt læringsanalyse og digitale tester er i og for seg interessant i forhold til hva som er teknologisk mulig. Jeg er i og for seg ikke i tvil om at sammenligninger av tekster, kombinert med fremtidige former for “kunstig intelligens” vil kunne gi en adekvat vurdering av komplekse besvarelser. Samtidig slår det meg at den dagen vi er der, vil slik teknologi med all ønskelig tydelighet vise oss at vi holder på med å måle noe annet enn hva som faktisk er vesentlige kunnskaper. Digitale tester kan dermed lett ende opp med å favorisere spørsmål som er mer trivielle enn det vi egentlig ønsker at studentene skal bli flinke til å besvare.
Et særdeles vesentlig poeng ble nevnt helt på slutten av debatten. Vi må ikke glemme studenter med spesielle behov. Dette er 20% av studentmassen.
Noen av fremtidsutsiktene er kanskje allerede oppfylt. På BETT var det en rekke interessante prosjektet knyttet til bruk av roboter. Dette er en trend som på mange måter har fått gjennomslag allerede, noe som er underkommunisert.
En annen interessant refleksjon var knyttet til gamification. Dette har vært spådd å slå igjennom i flere rapporter allerede, men det slår likevel aldri gjennom. Kanskje er det på tide å stille spørsmål ved hva som er grunnen til dette?
Om du vil få et inntrykk av messen som sådan:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar