Nå skal de det absolutt være forskjell på en 8-klassing og en student i høyere utdanning, men Lars Risans betraktninger omkring læringsmål er slett ikke uten relevans for oss heller. Ikke minst med tanke på de vi utdanner til å bli lærere:
"...jeg ville finne ut hvor mye informasjon som lå på alle fagenes nettsider, for 8. klasse, for en treukers periode. Jeg kopierte og limte alle fagsidene inn i et tekstdokument, og fjernet alle bilder, bare for å få et inntrykk av hvor mye tekst det var snakk om. Dokumentet ble 30 A4-sider langt. Vi kan kalle det fronterplanen. A-planen var på fire sider, og hjemme hos oss syntes vi den var kompleks nok.
Noe av det mest slående ved den fronterplanen jeg har laget, er en lang serie «mål». Det er tre typer mål. De heter «kompetansemål», «læringsmål» og «kjennetegn på måloppnåelse». De består av korte setninger, enten satt opp som kulepunkter, eller som tabeller. /../ Jeg teller det totale antallet «mål» i hele dokumentet. Det er til sammen 45 kompetansemål, 69 læringsmål og 182 kjennetegn på måloppnåelse. Til sammen 296 mål.
/../
Vi bør spørre oss to spørsmål: Er det ikke minst like viktig å stimulere den «pliktoppfyllende jenta» til å finne sine egne mål som det er å lære den «rampete gutten» at noen plikter må man bare møte, selv om man ikke har lyst? Og så må vi spørre oss: Er det rimelig å forvente at 13-åringer i det hele tatt, pliktoppfyllende eller ikke, virkelig skjønner setningen «teksten har god syntaks, godt formverk, god rettskrivning og nyansert tegnsetting»?
Jeg tror ikke det, med et og annet unntak. Jeg tror heller at det Engebråten skole legger opp til er en lydighet hvor de fleste elevene ikke engang skjønner de målene de blir bedt om å nå. Oppover i systemet bør man vise lydighet: eleven følger lærerens mål, læreren følger rektorens mål, rektoren følger kommunens undervisningsetat, som igjen følger Utdanningsdirektoratet, som til slutt følger PISA-undersøkelsens krav til måloppnåelse. Nedover i systemet utfører man kontroll, og da delegerer man ikke genuint ansvar, fordi det forutsetter tillit. Tillit til at den man delegerer til er i stand til å formulere sine egne mål, og å gjennomføre dem. Jeg tviler på at skolen kommer til å lykkes i å definere alle barns mål i livet, for da definerer man også deres mening med livet. Det er likevel tragisk at de prøver."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar